Borghild R. Unneland

Der trådene rakner

Om Borghild Rudjord Unnelands «Etterbilder»

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er. 

Dikteren Tor Jonsson skrev så varsomt og undrende om forholdet mellom nærvær og fravær i Når du er borte(1951). Iblant opptar det vi savner en større plass i sinnet enn det vi fysisk har rundt oss. Fraværet kan oppleves definerende og nærmest solid, men er ikke alltid sårt. I musikk har pausene og mellomrommene en like sentral rolle som tonene. Negative rom, stillhet og åpninger gir rytme til materialene, ordene som sies og bekreftelsene vi får.

Et etterbilde er et flyktig synsinntrykk som optisk henger igjen når en gjenstand vi har stirret lenge på tas bort, eller om vi lar lyset den reflekterer forsvinne for oss ved å lukke øynene. Det lyse fremstår da som mørkt, eller det røde som grønt; etterbildet komplementerer det fysiske objektet. Et hull kan være det som står igjen som den positive formen i etterbildet.

Kunstner Borghild Rudjord Unneland har samlet på gamle ullpledd gjennom mange år. Teppesamlingen har en relasjonell verdi, og bærer med seg historier om hvilestunder og formødres omsorg. Slike gamle tekstiler har også en materiell verdi som ofte ignoreres; sauene har blitt klippet, ulla kardet og deretter spunnet, og trådene strikket eller vevd til praktiske og varmende pledd. Kanskje bærer garnet sågar med seg episoder fra tidligere liv som ullgenser eller sokk, plagg utslitt i formen, men med garn som kunne rekkes opp og gjenbrukes. Tekstiler husker – tiden er bevart i dem. Intime lukter og hendelser setter seg i fibrene, og tekstilene vi har likt aller best bærer preg av nettopp det. Tråder tynnes og vitner om utallige hverdager: På og av, foldet inn og foldet ut.

Selv om pleddene bærer med seg tiden, har tiårene også tæret på dem. Fargene er bleknet, og loftboere som mus og møll har gjort seg fete på de deilige fibrene. I partier er tråder slitt helt av og danner åpne hull, innrammet av frynser og en avkledd trådstruktur. Et av pleddene er skadet i ytterkanten slik at selve formen er fragmentert. Sårbarheten er melankolsk, men også distinkt vakker. Unneland forsterker pleddene ved å sy dem fast til et stykke ullfilt i en kontrasterende farge. Slik forsterkes også hullenes organiske omriss. Hullene tas vare på, hegnes om, og gis en verdighet som fortellinger vi kan stirre lenge på.

I utstillingen veves det personlige inn i det allmenne. De lenge fortiede opplevelsene til morfaren som ble tatt til fange under andre verdenskrig tar form i forlengelsen av de raknede trådene. Nedbrytningens etterbilde er oppbygning, og forgangne generasjoner avløses av nye. Lys blir til mørke og til lys igjen. Og kanskje kan vi kalle dette kjærlighet.

Tekst: Solveig Lønmo